Ukategorisert

Hvorfor sykepleien?

Tanken om å bli medisinsk personell, eller helsepersonell om du vil, ble nok sådd så tidlig som i 7-8 årsalderen, da jeg for første gang virkelig begynte å forstå noe av tv-serien M*A*S*H.
Hawkeye, Houlihan, Radar, Klinger og resten av gjengen, de påvirket meg i en retning av å ville hjelpe, til å gjøre en forskjell.

Det er ingen hemmelighet at mellom denne serien og en far som var aktiv i HV, så ble jeg også inspirert til å finne ut av hva forsvaret hadde å by på. Kombiner dette med et gardeball, og det å velge garden etter videregående var enkelt, og drømmen var sanitetstroppen.
Det ble aldri noen sanitetstropp, men det ble ett år i garden.

Men å bli helsepersonell den tanken ble fort lagt bort, den siste jeg hadde igjen og holdt på fram til hunden min døde høsten jeg var 13, var å bli veterinær. Den drømmen døde med Bob.
Årsaken til at tanken og ambisjonene om å en dag bli medisinsk personell var at jeg følte at jeg som pårørende hadde for mye bagasje. Ville jeg klare dette uten å tenke tilbake på familiære situasjoner?
Orket jeg egentlig å møte på sykdom, skader og annen elendighet hver dag?
Samtidig begynte jeg å føle etter å ha hengt nok i sykehusganger før fylte 11, at dette her er nok ikke noe for meg.
Etter fullført førstegangstjeneste begynte allikevel tanken å spire nok engang i bakhodet, for innerst inne ville jeg arbeide med noe som kunne i alle fall minne om sanitet.
Spiren ble gjemt lenger og lenger bak, og jeg forsøkte meg heller på økonomiske grader, ettersom jeg tross alt er veldig økonomisk interessert.
Men jeg trivdes ikke særlig godt, mest sannsynlig på grunn av skolen og at jeg var igjennom en ekstremt tøff periode i livet, og jeg startet se etter andre ting.
Det var i denne tiden på en utdanningsmesse en av sykepleierne fra Lovisenberg diakonale høgskole, klarte å overbevise meg om at mine erfaringer som pårørende ikke kom til å bli et hinder, tvert imot det var en erfaring som var verdt å ha med seg.
Der og da ble jeg minnet på det fantastiske arbeidet en rekke sykepleiere og annet helsepersonell hadde gjort på A-hus, ikke bare for mine nærmeste som pasienter, men også for familien min som pårørende.
Som hun som så ei lita jente i gangene på avdelingen, bare noen år unna tenårene, vente på å skulle få med mamma hjem. Som tok seg tid til å smøre brødskiver med leverpostei, finne eplejuice og gjøre noen matte oppgaver med henne.
Eller sykepleieren som så den jenta komme tilbake til avdelingen, etter egentlig å ha fått med seg mamma hjem. Hvordan hun tok seg tid til å hjelpe å brette opp et par buksebein og kommentere den nye olabuksen jenta var så stolt av.

Det skulle gå et par år til før jeg startet på sykepleie studiene ved NTNU, men nå er jeg godt i gang.
Jeg vet at det er pasientene vi er der for først og fremst, men jeg vet også at disse fantastiske damene fra A-hus, de ga alle sine pasienter den beste pleien de kunne gi, samtidig tok de seg tid til å se ei lita jente på 10-12 år.
Jeg vet enda ikke hvem retning jeg vil ta som sykepleier, men jeg vet at det er en sånn sykepleier jeg ønsker å bli. En som ser pasientene og de pårørende.